Det har no gått over eitt år sidan eg fyrst sette beina mine på skuleområdet til UWC Changshu Kina. Skulen ser jo sjølvsagt heilt lik ut no som den gjorde då eg fyrst kom, men det kjennest likevel heilt annleis ut. Etter eitt år på denne skulen, har den på mange måtar blitt til ein ny heim. Byrjinga av skuleåret i fjor må eg vere ærleg å sei ikkje levde heilt opp til forventingane. Med mykje heimlengsel, ei veldig hetebølge, eit nytt system å setje seg inn i, eit nytt språk og generelt mange nye inntrykk vart eg veldig overvelda det fyrste halvåret og det var heilt nødvendig for meg å kome heim til jul. No, eit år seinare, kunne eg ikkje vore meir takknemleg for å vere her eg er. For to år sidan hadde eg aldri tenkt tanken på at skulle føle meg heime i ein storby i Kina, men det er vel nettopp dette som har skjedd no. Tanken på at eg skulle tilbake til Kina då eg reiste heim att til Sandane i sommar gav meg sommarfuglar i magen og det var fyrst då eg innsåg kor mykje eg set pris på livet mitt her. No er det slik at uansett kvar eg er hen i verda, saknar eg ein annan heim.
Den to fyrste månadane her i Kina som andreåring har bydt på latinamerikansk kulturveke, ei tredje (!?) opning av skulen, ein heil del med enormt mykje skulearbeid, ei rekkje bursdagsfeiringar og elles mange kveldar med lange samtalar i fellesrommet langt på natt.
https://www.facebook.com/UWCChangshu/videos/1936626193271641/
Uansett kor kjekt UWC er her på campus, er det framleis eit heilt land med dumplings, baozi, bubble tea, gatemat og merkelege kinesiske tradisjonar som vi kan oppleve. Eg nytta difor høvet denne haustferien, eller Golden Week som det heiter i Kina, å reise til provinsen Gansu nordvest i Kina. Eg reiste saman med Bastian frå Tyskland, Claudia frå Italia, Nicholas frå Bahamas, Konstantina frå Hellas, Ruairi frå Irland, Emile frå Litauen, Samantha frå Canada, Zayn frå Libanon, Rens frå Nederland og Julia frå Polen. Det skulle intet mindre enn ein 35 timars togtur til før vi var framme i Zhangye, den fyrste av fire destinasjonar på reisa vår. Sjølv om 35 timar i tog kan høyrest latterleg lenge ut, hadde vi godt selskap i kvarandre, diverse brettspel, filmar, skulearbeid, mat og kinesarar som alle hjelpte tida å gå. I tillegg er det ei oppleving berre å sitje på eit kinesisk tog med folk i alle aldrar. Dei fleste av vi som reiste er andreåringar og har allereie lært kinesisk i eit år. Dette opna opp for å ha samtalar med tilfeldige kinesarar og leiking med ungane som blei like rastlause som oss inn i mellom. Sidan Kina er eit overbefolka land er det enorme tal på menneske som skal fraktast i alle retningar, spesielt no når det er Golden Week. Dette har dei løyst ved å bokstaveleg talt stappe inn så mange menneske det er fysisk plass til på eit tog med noko som heiter «standing tickets». Sjølv om vi var heldige nok til å få eit hardt sete kvar å sitje på, var det likevel fullt av folk som stod mellom seta å røykte, sov og hosta (<3). Dette gjorde den vesle søvnen vi fekk endå litt vanskelegare å få og i enda fleire etappar. Å gå på do og hente vatn frå vatndispensaren var oppgåver som vart til reine treningsøkta når vi måtte klive over og under sovande menneske.
Då vi endeleg kom fram til Zhangye var det ein sliten gjeng som sjekka inn på hostellet med 8-mannsrom og fellesdusj. No skulle endeleg Gansu-eventyret vårt byrje.
Fyrste post på reisa var regnbogefjella – eit imponerande fjellområdet med fjell i dei fleste fargar. Mitt tidlegare inntrykk av Kina – bylandskap og forureining – vart i løpet av denne dagen snudd ein heil del om. Sidan dei fleste kinesarar bur i aust, er det enorme areal som er urørt i vest, regnbogefjella er eitt av desse områda. Sjølv om det ikkje var så mykje å gjere der, trur eg bileta under forklarer kor kjekt vi hadde det og kor flott landskapet var.
Dagen etter bar det vidare til Jiayuguan, ein liten aude by der ein kan finne den vestlege enden av den kinesiske mur. Etter å ha gått gjennom dei mange templa og tunellane på den kinesiske mur, kom vi fram til den ytste punktet av denne 21 196 km lange muren. Då vi nådde enden kom Claudia og Konstantina springane mot resten av oss og skreik at dei hadde funne kamelar. Vi rei på kamel inn i solnedgangen ved enden av den kinesiske mur. Du kan førestille deg energinivået Malene hadde då. Middag den kvelden endte opp på eit lite gatehjørne der dei serverte hot-pot med nudlar, sopp og lotusrøter. Kanskje ikkje det beste måltidet på turen, men vi er i det miste ei oppleving rikare.
05.30 morgonen etter bar det av stad til Dunhuang, porten til Gobiørkenen. Vi forlot Jiayuguan i dei tjukkaste jakkene vi hadde og høge sokkar sidan gradestokken viste 4 grader denne morgonen. Etter ein 5 timars togtur til ørkenen vart Kari Traa-ullen litt vel varm. Etter å ha sjekka inn på hostellet gjekk turen vidare til buddhagruver frå Tangdynastiet. Her vart vi guida rundt av ei som skulle visst vere engelsklærar, men av og til måtte vi hjelpe kvarandre med å oversette frå «engelsk» til engelsk. Andre dag i Dunhuang bydde på eit besøk i Gobiørkenen, den største ørkenen i Asia. Vi fann oss eit område litt på sida og sola oss, leika i sanden og tok bilete – med andre ord ein fantastisk dag.
Seinare den dagen bar det vidare til siste destinasjon på turen, Lanzhou, hovudstaden i provinsen Gansu. Etter å ha ete dei kjende nudlane frå byen, gjekk vi opp ei fjellhylle med titals av tradisjonelle tempel. På toppen fann vi zip-line, så det måtte sjølvsagt prøvast ut. Same kvelden fann vi KTV, karaoke-TV. Fattige studentar som vi er, spurde vi om vi kunne vere der gratis. Vi sa vi var bloggarar frå Europa og at vi skulle lage ein reisedokumentar om Gansu og vi ville inkludere KTV’en deira om vi fekk vere der gratis. Etter at vi alle hadde prata inn i kameraet på vårt eige språk (her inkludert gresk, italiensk, nederlandsk, litauisk, polsk og fransk) vart dei så fascinerte av «bloggen» vår at dei ga seg. Difor kjenner eg at eg må sei at KTV i Lanzhou anbefalst veldig, 100% garantert god stemning.
Eg sit no på vårt aller siste tog tilbake til Suzhou. Ved enden av denne veka har vi tatt tog i 80 timar og ete enorme mengder nudlar. Vi har sett heilt nye delar av Kina – noko vi alle vart einige forsterka respekten vår for både Kina og dei ulike kinesiske folkeslaga. Sjølv om vi alle skulle eigentleg ha vore på skulen og førebudd oss til ein intens haust med mange innleveringar, vil eg absolutt påstå at det er slike opplevingar som sit igjen, ikkje enda fleire timar med biologilesing. No ser eg fram til en varm (!) og behageleg dusj, litt samanhengande søvn og fersk mat.
Eg og Emile lagde ein video frå turen:
Tusen takk for turen, eg vil hugse den for alltid.
//
It has now been over a year since I first stood at the gate, ready for whatever was waiting for me. I remember thinking that I would never find my way to classes or even call this place my home. However, I can very confidently say I proved myself wrong on that one. After a year, UWC CSC has, in many ways, become a home. During my first term I was homesick, and the weather was unbearably hot. I had to adapt to new routines and meet new people. All these factors resulted in a confused and overwhelmed Malene – a Malene that required a Norwegian Christmas (and got one).
It has been a year and I could not be more grateful for finding a home here. Two years ago, I would never have imagined myself finding a home in a random city in China, but that is exactly what happened. Ironically, over summer, when I thought of returning to China, it brought butterflies to my stomach because I realised how much I appreciate my life here. As of now, I miss home regardless of whether I am here in China or back in Norway.
The two first months as a second year have been filled with Latin-American cultural week, a third (!?) grand opening of the school, a ton of school work, numerous birthdays and many chats over dinner, a cup of coffee or in the common rooms.
No matter how fun our UWC lives here on campus are, there is still a vast country filled with dumplings, baozi, bubble tea, street food and weird Chinese traditions to be explored. I therefore took advantage of our Golden Week to travel to the province Gansu in thenorth west of China. I travelled with Bastian from Germany, Claudia from Italy, Nicholas from the Bahamas, Konstantina from Greece, Ruairi from Ireland, Emile from Lithuania, Samantha from Canada, Zayn from Lebanon, Rens from the Netherlands and Julia from Poland. After a nice 35 hours train ride, we finally arrived Zhangye, the first out of four destinations of our trip. Even though 35 hours of train can sound terrifyingly long, we had great company with each other, some board games, movies, school work, food and Chinese people: all helped the time to pass by. It is also an adventure to take a train in China with people of all ages. Most of the people who went were second years, meaning that we had already learnt Chinese for a year. This enabled us to have small conversations with random Chinese people and to play with the kids who became just as restless as us. Since China is an overpopulated country, there is an enormous amount of people who are going in all directions, especially during Golden Week. They solved this by literally putting as many people that can physically fit into the train some have to use “standing tickets”. Even though we were lucky enough to get a hard seat each to sit on, the train was still filled with people who smoked, slept or coughed (<3). This made the little sleep we got even harder. Simple tasks like going to the toilet and get water for our instant noodles became almost like a workout when we had to climb over and under sleeping people.
We were a tired group of 11 people who finally checked in on our hostel in Zhangye where 8 of us shared one room while the rest slept in tents. Our Gansu adventure finally begin.
First stop on our journey was the rainbow mountains – an impressive area of mountains in most colours. My impression of China was based on cities and pollution, but changed a lot throughout this trip. Since most Chinese people live in the east, there are enormous untouched areas in the west. The rainbow mountains are one of these areas. Even though there was not much to do, I think the pictures under explain how much fun we had and how beautiful the scenery was.
The following day we went to Jiayuguan, a small lost town where we found the west end of the Great Wall of China. After walking past all the many temples and tunnels of the wall, we arrived the end of this 21 196km wall. When we reached the end, Claudia and Konstantina came running towards us and screamed that they had found camels. We rode camels in the sunset at the end of the Great Wall of China. You can imagine the energy level Malene had at this point. Dinner that night ended up being in a small street corner where we got served hot-pot with noodles, mushrooms and lotus roots. Perhaps not the best meal of the trip, but at least I am one experience richer.
At 05.30 the morning after, the journey continued to Dunhuang, the entrance to the Gobi desert. We left Jiayuguan wearing the thickest clothes we packed since the temperature had fallen as far as 4 degrees. After the 5-hour long train ride, I quickly found out that wool was not very appropriate clothing for the desert. As soon as we got there, we went to explore the Buddha caves from Tang Dynasty. We were guided by a woman who apparently was an English teacher, but sometimes we had to translate her “English” to English. On the second day, we finally visited the Gobi desert, the second largest desert in Asia. We found a small area for ourselves and wrestled, played and took pictures – in other words a fantastic day.
By the end of that day we jumped on a train heading our last destination of our trip, Lanzhou, the capital of Gansu province. After eating the world-famous noodles from the town, we hiked a hill covered in traditional temples. In the top we found a zip-line, so of course we had to check that out. The same night we found a KTV, Karaoke TV. Being Poor students that we are, we asked if we could stay there for free. We said we were bloggers from “Europe” and that we were going to make a travel documentary about Gansu and we said we would include their KTV if they let us stay for free. After we talking to our video camera in all the languages we knew (here included Greek, Italian, Dutch, Lithuanian, Polish and French) they became so fascinated of our “blog” that they gave up and let us stay for free. Therefore, I felt obligated to say that KTV in Lanzhou is 100% guaranteed fun times.
I now sit on our very last train ride back to Suzhou. We have taken about 80 hours worth of trains and eaten an unhealthy amount of noodles by the end of this week. We have seen new parts of China – something we all agreed increased our respect for China and different Chinese ethnic groups. Even though we all said we really should have stayed at school and prepared for an intense semester with a lot of school work, I would without a doubt claim that experiences like these last forever, not the hours I spend studying biology. I now look forward to a warm (!) and comfortable shower, some continuous sleep and fresh(ish) food.
Me and Emile made a video from our trip.
Thank you for the journey, I will forever remember it.
